You are currently browsing the tag archive for the ‘internasjoanlt’ tag.

I dag har jeg vært på landsmøtet til Europeisk Ungdom for å hilse de fra Unge Venstre. Europeisk Ungdom er en flott organisasjon som samler ungdom fra de fleste politiske leirer i Norge i kampen for et norsk medlemskap i EU og en aktiv EU-debatt i Norge. De gjør en veldig godt jobb!

Her er min hilsen til Europeisk Ungdoms LM:

Hadde ikke EU eksistert i dag ville vi ha funnet det opp sa Erik Solheim og fikk prisen for årets europeer av dere. Det Erik Solheim sier er det sentrale i hvorfor vi er samlet i kampen for et felles Europa og et norsk medlemskap. Og han sier det så enkelt, men samtidig tydeligvis så ubegripelig vanskelig å forstå for folk.

Det er soleklart at hvis vi ikke hadde hatt EU i dag ville noen tatt til ordet for det. På samme måte som flere og flere regioner i verden jobber etter Europisk modell for å finne løsninger sammen, men ikke minst blir tvungen til å søke sammen for å finne løsninger på konflikter og globaliseringen.

I dag er det slik at skal man delta på handelsmarkede, i internasjonal politikk eller skape trygghet er samarbeid og fellesarenaer helt grunnleggende, men ikke minst hvis man skal løse mange av vår tids utfordringer og gi like muligheter til folk uansett hvor de er født må vi strekke oss etter at politikken skal følger etter økonomien og teknologien over landegrenser.

Alt det kjipe jeg kan mene om Norge kan jeg som regel også si om EU; for store landbrukssubsidier, for lite åpenhet, ikke nok hensyn til personvernet og detaljstyring av folks liv.

Dette er sentrale ting for en liberaler og på godt å vondt et eksempel på at det drives politikk i EU, bare at den drives av for mange sosialister, sosialdemokrater og konservative. Akkurat som på Stortinget.

Men det er også så mange gode ting å si om EU; bevegelsesfrihet, muligheten til å studere og jobbe der man vil, like konkurransevilkår for næringslivet og opplevelse av kultur for å nevne noe. Og ikke minst et mer og mer demokratisk system som sikrer folkevalgte avgjørelser på et nytt nivå. EU sprenger grenser.

Vi er europeere. Eller som gen.seken min Boye Bjerkholt sier: Europe is a state of mind. Hadde det ikke eksistert hadde vi kjempet for det.

Jeg er overbevist om at ja – kampen kan vinnes og mye av det kommer av den erfaringen vi har fått i Unge Venstre i kampen om å snu Venstre. For ti år siden snudde Unge Venstre fra et klart nei til et klart ja, for 5 år siden overrasket Venstre seg selv med å være delt på midten og for et år siden ble Venstre et ja – parti som ikke er for medlemskap i løpet av denne stortingsperioden.  Det går veldig sakte, men det går tros alt rett vei.

Når vi ser bakover så er EU et av de mest vidunderlige prosjekt som er satt ut i livet og utviklet seg til et samarbeid. Ingen kan ta fra EU å være prosjektet som sikret fred blant parter mange trodde var uforsonlige, et prosjekt som utviklet demokrati på et nytt nivå og en arena hvor land virkelig kunne sette dagsorden for sine kjernesaker, slik Sverige gjorde med likestilling. Men dette kan man også gjenta til det kjedsomlige.

Det er lett å trekke frem sider som demokrati, miljø og likestilling når man skal løfte EU, men det er ikke alltid at en polering av et utstillingsvindu, som på mange måter ikke eksisterer i nordmenns øyne, er det som overbeviser.

For oss kom gjennomslaget ovenfor Venstre når vi evnet å være en kritisk ja – røst. Oppriktig opptatt av å forsvare den gode politikken og gå i mot den dårlige politikken. Vi er kritsikk til EUs fiskeripolitikk i det okkuperte Vest-Sahara, vi omfavnet tjenestedirektivet og gikk i mot datalagringsdirektivet. Dette fordi vi hadde gjort det i Norge også.

Kampen handler om at flere skal føle seg som Europeere og flere skal tenke som Erik Solheim; hadde ikke EU eksistert i dag hadde vi funnet det opp.

Hvordan få frem det som er positivt og det som er negativt i EU? Det er ikke slik at en myndighet som rommer flere hundretalls millioner av mennesker lager lover og kommer med utspill som alle vil  like.

Bare tenk på hva regjeringen og stortingsrepresentanter sier til en hver tid som man er uenig i her i Norge. Dette handler om å få frem den politiske debatten og hvor man vil. Noen ganger må vi akseptere forskjellige politiske ståsteder, og andre ganger handler dette om generasjonsspørsmål: som klima og ikke minst personvern.

For meg er personvern en hjertesak. Personvernet er avgjørende for oss som enkeltmennesker og vårt private liv. Frihet under overvåkning eksisterer ikke og overvåkning kjenner heller ingen grenser. Derfor er det vårt ansvar å si tydelig i fra når politikken går lengre enn der vi vil at grensen skal gå. Som med datalagringsdirektivet.

Vi kan ikke lene oss tilbake og sitte stille når noen utfordrer grunnleggende menneskerettigheter. Men det har heller ikke skjedd. Nei til datalagringsdirektivet er en historisk bred politisk allianse i Norge.

Jeg er stolt leder av den første organisasjonen i Norge som sa nei til DLD, det var før Datatilsynet var på banen. Jeg er også stolt leder av det jeg mener er det mest EU- entusiastiske partiene i Norge som hele tiden jobber med en bevist politikk i forhold til det EU vi mener betyr noe for folk.

Vi har en oppgave: snu folks mening om EU i Norge. Det handler om å være til stede i debatten og løfte debatter hele tiden. Ikke kun om å drive informasjonskampanjer.

Unge Venstre vil fortsette å være deres allierte i kampen for et norsk medlemskap i EU, få opp debatten i Norge og få frem at EU ikke lenger kun er en samling land, men en politisk arena. En viktig politisk arena hvor vi vil være med.

Lykke til vider med landsmøte!

Advertisements

Da Apple nylig lanserte iPad var det en god nyhet for de teknologifrelste. Men i den nye dingsen  lå det også noen klare begrensninger for forbrukeren som frustrerer de mest nerdete. Representerer teknologiutviklingen noe utelukkende positivt, eller er det negative sider ved den som man enten må akseptere eller kjempe mot?

Da munkene gikk ut i gatene i Burma i 2007, fantes det ikke noen fri presse som kunne dekke dette. Det var videobloggere og andre som filmet små snutter og la de ut på nett. På den måten kunne ikke verden snu ryggen til det som skjer langt borte. Det skjedde rett foran øynene våre. På grunn av ny teknologi som ikke stoppet ved landegrensene.

I Kina har mange av innbyggerne i det folkerike landet fått kontakt med omverden gjennom internett. Men nettet gir også myndighetene nye verktøy som kan brukes til å kontrollere folket. Det har Google fått merke. Google måtte tåle mye kritikk da de bøyde seg for regimets krav om å filtrere bort ”uønskede” resultater. Nå har  Google selv begynt å stille krav. Kampen mellom teknologiens kontrollmekanisme og vindu til frihet fortsetter.

Fildeling er nok et eksempel på utfordringene vi står ovenfor på grunn av teknologiutviklingen. Skal man få laste ned det man vil, eller skal fildelerne bli fritt vilt? CDen forsvinner og nye løsninger må på plass. Det som har kommet av forslag for å løse situasjonen har til nå vært direkte overgrep på personvernet. Spørsmålet er hva som vinner frem: ny teknologi for å dele eller ny teknologi for å ta fildelere.

Det mangler ikke på andre eksempler på at ny teknologi blir brukt som et argument for innskrenkning av borgeres frihet. Det mest kjente eksemplet er for øyeblikket kampen om hva som skal skje med datalagringsdirektivet. En omfattende overvåkning av personers telefonkontakt, e-postkontakt og når og hvor du sender sms’er. Alt det staten trenger å vite i tilfelle du er en terrorist. Som om vi alle skulle vært terrorister.

I dag omfavnes den nye teknologien som svar på mange spørsmål, men helt klart med svært forskjellige intensjoner. Teknologi forventes å gjøre verden til et bedre sted, der argumentet om det godes intensjon får bort i mot fritt spillerom. Det ser vi i helsespørsmål, i samferdsel og i kommunikasjon. Problemet er at teknologi representerer et tveegget sverd. Den gir fremgang og gir oss uendelige muligheter. På den andre siden står den der som et faremoment som ikke lar seg stoppe.

Etter å ha stått litt for mange timer i kø utenfor klimatoppmøtet – COP 15 –  i København fikk jeg endelig noen dager inne. Der fikk jeg en smakebit på hvor stille forhandlinger med så mange involverte kan stå. Samtidig som det aldri har vært så klart hvor viktig det er å få på plass en klimaavtale og bekjempe klimaendringene må jeg innrømme at det føles som verden aldri har vært så langt fra denne nødvendige enigheten som denne uken.

Enighet om 2 – graders – målet, oppdatering av avgjørende virkemidler og en juridisk bindene avtale har vært pakka mange hadde håpet på skulle komme ut av klimatoppmøtet frem til starten av denne uken. Da ble det klart at det blir vanskeligere enn som så. Det er kanskje ikke så rart, men veldig frustrerende når vi nesten har tatt steget utenfor kanten av stupet. For dette er ikke bare å ta en pause så skjer det ikke noe. Når verdenslederne på slutten av uken tar seg en pause vil klimaendringene fortsette og forverre seg.

Så fortsetter hovedspørsmålet: hvem skal betale for dette kalaset som fortsetter på overtid? Et kalas som burde vært stengt for lenge siden og hvor ryddepersonellet burde vært godt i gang med sitt arbeid.

Victor Fodeske, forhandlingslederen for Nigeria, har brukt metaforen om en oversvømmelse for å forklare forskjellen mellom industrilandene og utviklingslandene i klimaendringene. Utviklingslandene bor nede og forteller industrilandene i andre etasjen om den store oversvømmelsen. Industrilandene ber utviklingslandene vente mens de diskuterer problemet der oppe i andre etasje.

Dette er et klart bilde på hva som har vært situasjonen i København denne uken. De fattige landene sitter dag ut og dag inn og venter på en redning som ikke ser ut til å komme i 2009. Så vil nok noen påstå at det i dette huset var en gjeng som hadde tatt steget opp i trappen, og at det var grunnlaget for problemet, og i den trappen sto India, Kina, Brasil og Sør-Afrika. Ikke en stillehavsnasjon som Tuvalu eller et fattig land som Nigeria. Det var de som sto øverst på ranglisten i G 77 som hadde kommet seg opp i trappen uten å helt ville innrømme det.

For de aller fleste er det klart at de fattige landene i dag skal få oppleve den utviklingen som industrilandene har vært gjennom og at det ikke er de som skal betale for det kalaset vi som bor i rike land har holdt på en stund. Dette krever at vi må ha en utslippslipsavtale som gir rom for det. Men skal land som India, Brasil, Kina og Sør-Afrika slippe unna noen høyere forventninger? Nei, jeg mener ingen skal slippe unna, men det krever en massiv overføring av teknologi og klimabistand fra industrilandene. Vi trenger mer vilje og tillit enn vi har vært vitne til de siste ukene.

Vi får ikke en ny juridisk bindene avtale denne uken, og da håper jeg at det heller ikke blir en løs politisk avtale. Nå forventer jeg at verdens ledere klarer å samle seg om en felles forståelse i løpet av den kommende helgen på hvor langt de har kommet. For vi er, beklageligvis, mer enn nok klar over hvor vi skal.

Liberalere har alltid vært stolte forkjempere og forsvarere av internasjonal handel og motstandere av handelshindringer. Fritt utbytte av varer og tjenester har vist seg å være den mest effektive utnyttelsen av ressurser og muligheter for mennesker til å komme seg ut av fattigdom. Kampen mot deglobaliseringen er vår tids kamp.

Jeg er tilhengere av et system hvor mennesker får muligheten til frivillig selge og frivillig kjøpe på et marked, og mulighetene til å opererer uten hindringer. Dette er positivt både for de fattige og de rike. Øst – Asia, spesielt med, India og Kina har løftet millioner av fattige ut av fattigdommen ved å liberalisere handelsreglene.

I dag snakker EU og Norge om at de står for en åpen handel, men klarer ikke å sette det inn i system. De setter fortsatt opp handelshindringer og barrierer ved å skattelegge produkter fra fattige bønder og produsenter, spesielt fra utviklingsland. For eksempel har Afrika sør for Sahara med sine 689 millioner innbyggere en mindre andel av verdens eksport enn Belgia med bare 10 millioner innbyggere.

Jeg mener mange av de utfordringer fattige land står ovenfor kan løses ved at vi bygger et rettferdig internasjonalt regelverk og slipper fattige bønder inn på vårt marked. Et fritt marked trenger rammer for å forhindre at markede går i feil retning, slik som monopoldannelse eller rovdrift på naturressurser. WTO-forhandlingene må derfor komme på plass igjen.

Globale institusjoner bør sette et eksempel i forhold til andre sektorer som for finansmarkede: globaliseringen må bli etterfulgt av globaliserte regler.

Ta for eksempel kunders rettigheter. I dag har de fleste land sine regler, labels og transport for sine produkter, som er forskjellig for nabolandet. Det er en rekke med standarder som lever side om side og kompliserer handelen. I tillegg kan man spørre seg i tider hvor klima stå høyt på dagsorden; hvorfor er man ikke mer opptatt av å legge opp til at miljø og klimafiendtlig oppførsel ikke skal være lønnsomt internasjonalt? Dette blir et av mange spørsmål under forhandlingene i København senere i år. Her må det komme svar.

I disse tider – med finanskrise – vil mange prøve seg på å fremme proteksjonistiske regler. Som liberaler har jeg ingen tro på dette. Jeg mener at globaliseringen ikke vil forsvinne, slik sosialistene tror, og heller ikke kan reverseres gjennom å vedta proteksjonistiske regler. Svaret er ikke deglobalisering. Jeg mener at vi i stede må møte globaliseringen med globale regler, reguleringer og samarbeid. Som igjen vil kunne løfte nye millioner ut av fattigdom.

I en globalisert verden kan ikke utfordringer løses innenfor rammen av de tradisjonelle nasjonalstatene. For å løse globale problemer kreves et tett, verdensomfattende samarbeid innenfor områder som handel, miljø, helse, fattigdom og sikkerhet.

Målet må være en verden uten grenser, der alle mennesker er garantert frihet, demokrati og en akseptabel levestandard.tahender

Delara Darabi ble henrettet fredag 1. mai, stikk i strid med lovnader fra myndighetene om at henrettelsen var utsatt i to måneder. I dag arreangeres det protesmarkeringer over hele verden for å vise avsky mot Iran og henrettelsen av Delara Darabi.

Iran er et av landene hvor mennesker fremdeles dømmes til døden og henrettes. Etter Kina er Iran det landet som både i tall og hyppighet utfører døssstraff. Iran er også et av de siste landene hvor dødsstraff mot barn fremdeles brukes. De siste månedene har bruken av dødsstraff mot menneskerettighetsaktivister og journalister økt.

Iranske myndigheter brøt sine løfter om at henrettelsen av Delara Darabi var utsatt i to måneder. Istedet benyttet de anledningen til å henrette henne i morgentimene fredag 1.mai, uten å varsle verken familien eller advokaten hennes. En kynisk avgjørelse, for å unngå ytterligere nasjonalt og internasjonalt press for å benåde Delara eller utsette henrettelsen ytterligere.
Nå må vi vise iranske myndigheter at det internasjonale samfunnet bryr seg!

Onsdag 6. mai foregår det protestmarkeringer mot henrettelsen av Delara over hele verden. Du kan delta i den globale protesten flere steder i Norge:
Oslo: Ved Den iranske ambassaden i Drammensveien kl 15.00
Stavanger: På Arneageren (foran Kulturhuset) kl 12.00
Tromsø: På Erling Bangsunds plass onsdag 6. mai kl. 16.00 – 17.00
Trondheim: Nordre gate kl 15.00-17.00
Bergen: På Studentsenteret kl 12.00 – 14.00

Bli med og protester!

Mine twitteroppdateringer

september 2017
M T W T F S S
« Jul    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
252627282930