Endestasjonen Lier?

Brannpåstifting er oppførsel som ikke kan aksepteres, men at Lier ventemottak har mange beboere som er veldig frustrerte er ingen nyhet. På et tidspunkt ville denne frustrasjonen skape overskrifter. For det er ikke første gang noe dramatisk skjer ved ventemottaket.

Det har vært sultestreik en rekke ganger og flere med ustabil psyke har bodd der uten å få oppfølgingen som forventes. Selv har jeg vært på flere besøk ved mottaket, og møtt frustrerte sjeler som lurer på hva morgendagen venter av svar. Det kan være svar på bønner om en ny start, at opplysninger kommer på plass eller at myndighetene skal endre innstilling til ureturnerbare.

Så; hva gjør man med alle de ureturnerbare som ikke begikk den kriminelle handlingen? De sitter fortsatt ved mottak uten en avklart fremtid. De er ressurser som blir brutt ned av en umenneskelig politikk.

Alle andre situasjoner hvor, i hovedsak, unge menn endre opp med å bli plassert under uverdige forhold for å stirre i veggen fra morgen til kveld vil man reagere med tiltak. Ved ventemottakene reagerer justisministeren ved å stramme inn på forholdene og varsler det som enda verre er – internering.

Dette er nettopp det som flere, og nå til slutt en forskningsrapport fra NTNU, har pekt på som destruktivt – en tilværelse uten mål og mening. Du gjør ikke mennesker motivert for å starte et nytt liv ved å bryte de ned, verken fysisk eller psykisk.

Hva vil skje hvis du endrer hverdagen til å ikke vite hva som skjer i morgen, du bor tett sammen med ukjent du ikke har noe til felles med, du har verken jobb eller penger til å drive videre med interesser, du spiser lite og dårlig mat, du har opplevelser med deg fra tidligere livet som sammen med livet nå ikke er bra for psyken? Slik kan jeg fortsette å remse opp sider av en hverdag ingen ønsker seg.

Dette er og blir flere ureturnerbare som har bodd mange år på mottaket og ikke får et annet liv. Er det ikke bedre å se på mulighetene for at de kan gjøre noe i hverdagen som gir verdiskapning og verdighet?

Det er på tide å se på sider av asylpolitikk som i dag ikke virker. Regjeringen kan skrike seg både røde, gule og blå at de skal intensivere tilbakesendingen, men det er ikke mulig å trylle frem papirer de til nå ikke har klart å få på plass. Det er naivt å tro at dette plutselig skal endre seg nå. Det hadde tatt seg bedre ut med litt ærlighet om at vi trenger nytenkning.

Det er tragisk å tenke på at det var en brann som skulle til for å gi noen av beboerne svar på hva de skal i morgen, men problemet er der fortsatt for de som ikke valgte en kriminelle handling  – de har ingen svar på hva som venter de i morgen.

Hva mener du er løsningen for ureturnerbare?

Regjeringen svikter barna, igjen!

I går lansert regjeringen ny pakke med innstramming av asylreglene. Dag Terje Andersen(AP) sier han ikke kan sitte og se på at barn blir sendt som pakke til Norge av menneskesmuglere. Jeg sier man ikke kan sitte og se på en regjeringen som kaster ut barn. Ny regjering nå!

Regjeringen fortsetter å skyve barn foran seg i kampen mot mer innvandring. Tidligere har det vært familiegjenforening eller unge menn som har vært politikeres problem. Denne regjeringen har problemer med barn på flukt.

Regjeringen skyver barn foran seg i kampen mot innvandring.

Det er hjerterått av Dag Terje Andersen(AP) og igjen skyve barn foran seg i kampen mot innvandring. Barn på flukt er de siste som skal oppleve et slikt svik fra verdens rikeste land. Nestleder i Venstre,  Trine Skei Grande, kaller det idiotisk innstramming i Nettavisen.

At regjeringen nå vil returnere asylsøkende barnefamilier til Hellas, som har kommet via Hellas, er direkte i strid med FNs høykommissærs anbefalinger. Dette blir rett og slett forkastelig når man er klar over den høylytte kritiseringen Hellas har fått.

Tiltakene mot barn og mot helt klare anbefalinger fra FNs høykommissær gir et tydelig bilde av at SV ikke har gjennomslag i regjeringen når det kommer til løfte om en mer human asylpolitikk. Legger man dette sammen med den rekken av miljøtap SV har gått på forundrer det meg at de fortsetter å holde fast på det rød – grønne samarbeidet.

Dette er regjeringens nye tiltak:
1) UDI instrueres om å ta i bruk Dublin II-forordningen for å returnere barnefamilier til Hellas. At man er barnefamilie skal ikke lenger i seg selv være nok til at man ikke returneres til Hellas. Det skal gjøres en konkret og individuell vurdering i hver enkelt sak.
2) Etablering av egen saksbehandlingsprosedyre med raskere intervju og      aldersvurdering for enslige mindreårige asylsøkere.
3) Utvidet aldersvurdering av enslige mindreårige asylsøkere; Tann, håndrot og fysiologisk undersøkelse.
4) Enslige mindreårige asylsøkere som ikke fyller vilkårene for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag skal som hovedregel få avslag.
5) Opprette omsorgs- og utdanningstilbud i opprinnelsesland for enslige mindreårige asylsøkere.
6) Asylsøkere uten dokumentert identitet skal som hovedregel ikke gis midlertidig arbeidstillatelse under søknadsbehandlingen.
7) Regjeringen planlegger å opprette et nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter.
8 ) Det skal utarbeides et generelt reintegreringsprogram.

Tallet er nå 21. Det er tallet på innstrammingstiltak denne regjeringen har satt i gang på under et år.

Lem, kultur og fremtiden!

Lem skaper et skremselsbilde av innvandring og at det vil utradere norsk kultur, befolkning og rettigheter. Det fremstår som en veldig veldig redd mann. Han fremhever ingen tro på at morgendagens samfunn finner sine bein å stå på.

Jeg bryr meg ganske enkelt ikke om man er kristen, muslim, liker kvinner eller menn, hvilken dag man holder hellig eller hvilken type kjøtt man bestiller på restaurant. Jeg bryr meg om hvilken respekt man viser sine medmennesker og om man respekterer demokrati og menneskerettigheter. Dette handler om noen verdier man ønsker å fremheve som ikke nødvendigvis er avhengig av hvor man er født eller hvilken religion man har men som er avhengig av hvilke muligheter man får i samfunnet man er en del av.

Kultur er ikke noe man kan verne ved å tro at det kan plasseres på museum som en gjenstand. Kultur er noe dynamisk som vi mennesker er med å forme til enhver tid. Som et del av et samfunn må vi respektere at det er forskjellige syn på hvordan samfunnet skal videreutvikles. Hylland Eriksen sier det bra med å påpeke at; ”i løpet av femten år har antallet innvandrere blitt doblet nesten uten at noen har lagt merke til det”. Omtrent helt smertefritt. Det er den veien mange av oss vil gå og har rett til å mene samfunnet bør utvikle seg. Kultur er noe dynamisk og som utvikler seg gjennom møte med andre. Kultur er tidsånden. Jeg vil bygge samfunnet videre på dagen i dag. Ikke et fortidsminnemuseum.

Lem bommer totalt i sin beskrivelse av hva innvandring betyr for Norge og hva det vil føre til. Innvandring er slik jeg ser det en berikelse av hva vi har i dag. Det er en videreutvikling av det menneskelige ved å bevege på seg, søke muligheter og forene møter mellom mennesker.

Hva mener du skal bestemme fremtidens samfunn?

Til slutt:
– innser at jeg igjen er blitt en stor fan av Hylland Eriksen!

Fødselsår og kjærlighet

I dag har jeg fått høre en utrolig historie om en gutt som kom til Norge som 15 – åring uten å få opphold. Han er kurder fra Irak uten familie. Når han kommer seg til Norge møter han påstanden om at han ljuger om alderen sin. Nå har han vært her i 5 år, fått seg kjæreste og tilbud om jobb. Hva gjør man når man ikke har familie i hjemlandet, har papirer på at det er rett alder og får trusler fra hjemlandet? Han kan ikke gjøre noe så lenge han ikke har opphold og personnummer. Han er overlatt til et liv uten innhold, men kun gå å vente på om saken endrer seg. Han kan ikke gå på skole eller ta seg en jobb som de fleste ønsker å fylle hverdagen med. Han er satt til å vente selv om papirene viser at han snakker sant.

Norsk asylpraksis er en utmattende øvelse som kjører psyken til bunnen. Over tid vil det være mange som venter på svar ulovlig i Norge. I løpet av den tiden har man skaffet seg et liv her og en tilhørighet. Hva gjør man da? Dette handler ikke lengre kun om hvilken alder han hadde når han kom til Norge, men at han nå har funnet kjærligheten han ikke vil forlate.

Er Norge redd for at folk skal bli nordmenn?

Er staten redd for at innvandrer skal bli integrert og bli en del av samfunnet? Spørsmål om innvadring blir ofte møtt med at vi må ta bedre vare på de som er her og at integreringen må styrkes. Det kan man lure på etter å ha fulgt to rettssaker som har gått de siste ukene.

Først ut var Ashok som kom til Norge som 9-åring og ble tvangsreturnert da han var 14 år til Colombo, Sri Lanka. Da hadde han i løpet av sine år knyttet sterke bånd til Lørenskog og Norge. Lørenskog kommune og klassen hans synes det var urettferdig at han måtte dra tilbake til Sri Lanka, hvor man ikke vet hvor foreldrene er og det er hans alkoholiserte foreldre som tar seg av han. Forrige uke tapte Ashok i saken mot staten. Til stor forundring for mange på sidebenken mener staten at Ashok har det best hos sine alkoholiserte besteforeldre i et land Norge nylig måtte gi opp å skape fred i. Han hørte ikke hjemme i et lokalsamfunn i Norge hvor kommunene og hans klassekamerater gikk til retten for å få han tilbake. Et integrert innvandrerbarn blir kastet ut på bakgrunn av mistanke.

Den andre saken er saken mellom Abass og Fozia Butt mot staten. Også her snakker vi om personer som kom til Norge som barn og i dag skulle bli kastet ut. Abbas og Fosza Butt kom til Norge når de var rundt 5 år og er oppvokst på Holmlia. En far de ikke kjenner, en mor som har gått bort og 17 år i Norge som barn var det som skulle avgjøre deres tilknytning til Norge. De har måttet kjempe en lang kamp mot staten selv om det eneste de kjenner som hjemme er her og lokalsamfunnet på Holmlia har slått ring rundt dem. Nå har de fått opphold av Oslo tingrett og kan gå tilbake til hverdagen deres så lenge UNE ikke anker saken.

Mulighetene for å bli nordmann er en vanskelig sak. Det kan fort endre seg hvis det viser seg at foreldre har gitt feil opplysninger om deg når du var barn eller du kan mistenkes å være et ankerbarn. Dette var tilfelle i sakene over. I dag sitter det flere tusen innvandrer rundt i landet som fortsatt har en usikker fremtid og en usikker hverdag. De kan bli kastet ut og sendt tilbake til et sted de ikke ønsker å være. De har en hverdag og venner rundt seg som prøver å få alt til å virke normalt. Vi trenger flere steder i Norge som Lørenskog og Holmlia. Steder som kan stå frem og slå ring rundt de vennene de har fått!