De siste dagene er vi igjen blitt vitner til grusomheter som ikke har noen grenser. Søndag kunne vi se tv- sendinger av palestinere som ventet på en flåte med humanitært utstyr, men mandag morgen var tv-ruta fylt med en uoversiktlige sendinger av et overgrep i internasjonalt farvann.

Det er brutalt å se at en flåtes intensjoner om humanitær hjelp ender opp som et blodbad. Det gjør en forbanna og det er lett å forstå at dette vekker sinne og frustrasjon.

Jeg var selv tilstede på markeringen foran den israelske ambassaden mandag sammen med utrolig mange andre som opplevde dette som den komplette urettferdighet. Det var heldigvis en markering som fikk frem frustrasjonen og håpløsheten i det som har skjedd uten å ende opp som en voldelig demonstrasjon.

Jeg kan være enig i mye av det som sies om den undertrykkingen den palestinske befolkningen hver dag er utsatt for, men sliter når det kommer til de virkemidler det blir ropt etter fra statsråd Kristin Halvorsen og venstresiden i norsk politikk: boikott!

For meg er det helt ubegripelig at mennesker som med hele sitt hjerte er engasjert på vegne av en befolkning  som blir undertrykt – på grunn av en blokade – skriker etter at andre skal utsettes for virkemidler jeg mener er opp samme gate! Hvorfor møte en blokade med boikott? For meg fremstår dette som helt vilt.

Kampen for grunnleggende menneskerettigheter har bare blitt viktigere denne uken. Det har også behovet for at politikere ikke griper etter virkemidler som kan gi utløp for vårt sinne, men som rammer en befolkning urettferdig. Når politikere tar til orde for å svare en blokade med en ny «blokade» blir det nok et eksempel på at grusomhet ikke kjenner noen grenser.

For meg er det forslag som sluttbrukererkæring i NATO, som Venstre-leder Trine Skei Grande har tatt til ordet for, fortsatt økt press i internasjoanle fora og at Egypt åpner grensa til Gazastripa som kan være grep i riktig retning.

Hva mener du er riktige virkemidler å ta i bruk internasjonalt?

Bilder fra demo i Oslo:

Advertisements