Norske selskaper ut av okkuperte Vest-Sahara, nå!

De siste ukene har det endelig blitt rettet søkelys på norske selskaper som operere i okkuperte Vest-Sahara. Det er og blir helt uhørt at norske rederier deltar i den marokkanske okkupasjonen av Vest-Sahara.

Det siste nå er at STV har, gjennom sitt dokumentarprogram: Uppdrag granskning, fått frem hva som ligger bak omega-3 –kapslene som selges på det nordiske markede. Det har kommet frem at norske selskaper frakter fiskeolje, som kommer fra fisk fra kysten av Vest-Sahara og er malt opp i Layonne. I dokumentaren er det også et intervju med UV-venn Rabab.

Handel med naturressurser fra Vest-Sahara strider mot internasjonal lov og utenriksdepartementet har frarådet denne typen handel, men det velger tydeligvis de norske selskaper å se forbi. Det er derfor både sterkt kritikkverdig, men også skuffende, at norske selskaper fortsetter med dette til tross for UDs anbefalinger og tidligere oppmerksomhet rundt saken.

Vest-Sahara er et omstridt landområde ved nordvestkysten av Afrika, og størstedelen av landet har vært okkupert av Marokko siden 1975. I dag bor et flertallet av befolkningen i flyktningleirer. De norske selskapene bidrar til å legitimerer marokkanske myndigheters okkupasjon.

Denne håndteringen av råvarene langs Vest-Saharas kyst er et systematisk overgrep på rettighetene til det sahrawiske folket. Jeg forventer at norske selskaper tar et større samfunnsansvar og ikke fortsetter med å gå i mot internasjonal lov i det okkuperte område som de gjør i dag.

Sjekk også ut mitt oppslag på NRK Sørlandet radio her.

Hei til EU

I dag har jeg vært på landsmøtet til Europeisk Ungdom for å hilse de fra Unge Venstre. Europeisk Ungdom er en flott organisasjon som samler ungdom fra de fleste politiske leirer i Norge i kampen for et norsk medlemskap i EU og en aktiv EU-debatt i Norge. De gjør en veldig godt jobb!

Her er min hilsen til Europeisk Ungdoms LM:

Hadde ikke EU eksistert i dag ville vi ha funnet det opp sa Erik Solheim og fikk prisen for årets europeer av dere. Det Erik Solheim sier er det sentrale i hvorfor vi er samlet i kampen for et felles Europa og et norsk medlemskap. Og han sier det så enkelt, men samtidig tydeligvis så ubegripelig vanskelig å forstå for folk.

Det er soleklart at hvis vi ikke hadde hatt EU i dag ville noen tatt til ordet for det. På samme måte som flere og flere regioner i verden jobber etter Europisk modell for å finne løsninger sammen, men ikke minst blir tvungen til å søke sammen for å finne løsninger på konflikter og globaliseringen.

I dag er det slik at skal man delta på handelsmarkede, i internasjonal politikk eller skape trygghet er samarbeid og fellesarenaer helt grunnleggende, men ikke minst hvis man skal løse mange av vår tids utfordringer og gi like muligheter til folk uansett hvor de er født må vi strekke oss etter at politikken skal følger etter økonomien og teknologien over landegrenser.

Alt det kjipe jeg kan mene om Norge kan jeg som regel også si om EU; for store landbrukssubsidier, for lite åpenhet, ikke nok hensyn til personvernet og detaljstyring av folks liv.

Dette er sentrale ting for en liberaler og på godt å vondt et eksempel på at det drives politikk i EU, bare at den drives av for mange sosialister, sosialdemokrater og konservative. Akkurat som på Stortinget.

Men det er også så mange gode ting å si om EU; bevegelsesfrihet, muligheten til å studere og jobbe der man vil, like konkurransevilkår for næringslivet og opplevelse av kultur for å nevne noe. Og ikke minst et mer og mer demokratisk system som sikrer folkevalgte avgjørelser på et nytt nivå. EU sprenger grenser.

Vi er europeere. Eller som gen.seken min Boye Bjerkholt sier: Europe is a state of mind. Hadde det ikke eksistert hadde vi kjempet for det.

Jeg er overbevist om at ja – kampen kan vinnes og mye av det kommer av den erfaringen vi har fått i Unge Venstre i kampen om å snu Venstre. For ti år siden snudde Unge Venstre fra et klart nei til et klart ja, for 5 år siden overrasket Venstre seg selv med å være delt på midten og for et år siden ble Venstre et ja – parti som ikke er for medlemskap i løpet av denne stortingsperioden.  Det går veldig sakte, men det går tros alt rett vei.

Når vi ser bakover så er EU et av de mest vidunderlige prosjekt som er satt ut i livet og utviklet seg til et samarbeid. Ingen kan ta fra EU å være prosjektet som sikret fred blant parter mange trodde var uforsonlige, et prosjekt som utviklet demokrati på et nytt nivå og en arena hvor land virkelig kunne sette dagsorden for sine kjernesaker, slik Sverige gjorde med likestilling. Men dette kan man også gjenta til det kjedsomlige.

Det er lett å trekke frem sider som demokrati, miljø og likestilling når man skal løfte EU, men det er ikke alltid at en polering av et utstillingsvindu, som på mange måter ikke eksisterer i nordmenns øyne, er det som overbeviser.

For oss kom gjennomslaget ovenfor Venstre når vi evnet å være en kritisk ja – røst. Oppriktig opptatt av å forsvare den gode politikken og gå i mot den dårlige politikken. Vi er kritsikk til EUs fiskeripolitikk i det okkuperte Vest-Sahara, vi omfavnet tjenestedirektivet og gikk i mot datalagringsdirektivet. Dette fordi vi hadde gjort det i Norge også.

Kampen handler om at flere skal føle seg som Europeere og flere skal tenke som Erik Solheim; hadde ikke EU eksistert i dag hadde vi funnet det opp.

Hvordan få frem det som er positivt og det som er negativt i EU? Det er ikke slik at en myndighet som rommer flere hundretalls millioner av mennesker lager lover og kommer med utspill som alle vil  like.

Bare tenk på hva regjeringen og stortingsrepresentanter sier til en hver tid som man er uenig i her i Norge. Dette handler om å få frem den politiske debatten og hvor man vil. Noen ganger må vi akseptere forskjellige politiske ståsteder, og andre ganger handler dette om generasjonsspørsmål: som klima og ikke minst personvern.

For meg er personvern en hjertesak. Personvernet er avgjørende for oss som enkeltmennesker og vårt private liv. Frihet under overvåkning eksisterer ikke og overvåkning kjenner heller ingen grenser. Derfor er det vårt ansvar å si tydelig i fra når politikken går lengre enn der vi vil at grensen skal gå. Som med datalagringsdirektivet.

Vi kan ikke lene oss tilbake og sitte stille når noen utfordrer grunnleggende menneskerettigheter. Men det har heller ikke skjedd. Nei til datalagringsdirektivet er en historisk bred politisk allianse i Norge.

Jeg er stolt leder av den første organisasjonen i Norge som sa nei til DLD, det var før Datatilsynet var på banen. Jeg er også stolt leder av det jeg mener er det mest EU- entusiastiske partiene i Norge som hele tiden jobber med en bevist politikk i forhold til det EU vi mener betyr noe for folk.

Vi har en oppgave: snu folks mening om EU i Norge. Det handler om å være til stede i debatten og løfte debatter hele tiden. Ikke kun om å drive informasjonskampanjer.

Unge Venstre vil fortsette å være deres allierte i kampen for et norsk medlemskap i EU, få opp debatten i Norge og få frem at EU ikke lenger kun er en samling land, men en politisk arena. En viktig politisk arena hvor vi vil være med.

Lykke til vider med landsmøte!

Rusavhengig anno 2010: kriminell eller pasient?

I løpet av de siste månedene har det vært arrangert interessante seminar i Oslo om grunnverdiene i narkotikapolitikken. Spørsmålet som har gått igjen er hvor vidt dagens politikk stemme roverens med måten vi ser på rus, rusrelaterte problemer og rusavhengige. Leger, professorer, tidligere høyesterettsdommer Kjetil Lund, en prest og en rekke andre har sagt nei. Dagens lovverk og samfunnet henger ikke sammen.

Nils Christie avslutet gårsdagens seminar med å glede seg over at debatten har kommet et steg videre og at vi er nærmere å oppleve at politikerne bruker erfaringene fra andre land.

I dag har jeg et innlegg i VG hvor jeg tar til ordet for at Norge innfører avkriminalisering etter Portugal-modellen. Innlegget er derimot kuttet en del så legger ut en lengre versjon her.

”De manglende resultatene vi sitter med i dag var sikkert ikke intensjonen når det ble innført nulltolleranse for narkotika i Norge, for nærmere et halvt århundre siden, men de er et grunnlag for å se med nye øyne på hva som kan være løsninger i fremtiden.

En rusavhengig blir sett på som en kriminell som endte på skråplanet alt som ung, men bilde er mer nyansert. Det er mange veier inn i et liv hvor rusen styrer hverdagen, og jeg tror det er mange veier ut av rushelvete. Både debatten og stigmatiseringen har endrett seg litt etter at Venstre har kjempet i front, en helseminister torde å tenke høyt og en tidligere rusavhengig ble kåret til Årets Osloborger i 2009, men Norge er ikke kommet langt. Det er fortsatt en smal debatt uten rom for kontroversielle forslag.

Innenfor behandling har Sveits, Tyskland og Danmark prøvd ut, eller satt i gang, utdeling av heroin fra leger. I California er cannabis langt på vei legalisert. I Portugal har de gjennomført avkriminalisering siden 2001. Vi kan ikke sitte å overse de resultater andre land får av å ta andre grep enn oss. Vi må være villige til å lære, men først og fremst vri fokus fra straff til behandling. Vi kan ikke fortsette en krig hvor ingen vinner.

Etter at Portugal avkriminaliserte narkotikabruk i 2001 har de fått gode resultater. Det var redsel for at Portugal skulle bli oversvømt av narkoturisme, men det skjedde ikke. I stede er det nedgang i ungdommer som prøver narkotika, helseforholdene forbedret seg og overdosedødsfallene har gått ned. Jeg mener helt klart at Norge må vurdere å avkriminalisere etter Portugal – modellen.

I Portugal må de som blir tatt med narkotika møte for en nemnd som sørger for oppfølging. Dette vil skifte fokus fra at en bruker er kriminell til å være en pasient, styrke ressursbruken i innenfor helseoppfølging og unngå å fylle opp plass i fengslene med personer med rusproblemer. I dag er hver tredje innsatt tatt med brukerdoser eller små mengder narkotika. Dette er en dårlig ressursbruk.

Når straffelovskommisjonen la frem sitt forslag til ny straffelov i 2002 mente de at brukerdoser måtte avkriminaliseres, men daværende justisminister avviste debatten. Nærmere ti årene senere har ikke nulltoleransen bevist noe mer enn at debatten om andre virkemidler er overmoden. Tidligere høyesterettsdommer Kjetil Lund, professor i sosiologi Willy Pedersen og professor i kriminologi Hedda Giertsen har nylig kritisert dagens system. En kritikk som må debatteres, ikke avvises.

Jeg møter ofte moraliserende og konservative holdninger på dette feltet, men mener at med år etter år uten resultater må vi være åpne for nye virkemidler. Selv når de er radikale. Det vil møte motbør, men det gjorde også forslaget om å dele ut mat til narkomane, sprøyterom, utdeling av rent brukerutstyr og heroin inn i LAR. I dag er noe av dette en realitet. En dag vil også avkriminalisering av narkotikabruk være en realitet”.