Etter å ha stått litt for mange timer i kø utenfor klimatoppmøtet – COP 15 –  i København fikk jeg endelig noen dager inne. Der fikk jeg en smakebit på hvor stille forhandlinger med så mange involverte kan stå. Samtidig som det aldri har vært så klart hvor viktig det er å få på plass en klimaavtale og bekjempe klimaendringene må jeg innrømme at det føles som verden aldri har vært så langt fra denne nødvendige enigheten som denne uken.

Enighet om 2 – graders – målet, oppdatering av avgjørende virkemidler og en juridisk bindene avtale har vært pakka mange hadde håpet på skulle komme ut av klimatoppmøtet frem til starten av denne uken. Da ble det klart at det blir vanskeligere enn som så. Det er kanskje ikke så rart, men veldig frustrerende når vi nesten har tatt steget utenfor kanten av stupet. For dette er ikke bare å ta en pause så skjer det ikke noe. Når verdenslederne på slutten av uken tar seg en pause vil klimaendringene fortsette og forverre seg.

Så fortsetter hovedspørsmålet: hvem skal betale for dette kalaset som fortsetter på overtid? Et kalas som burde vært stengt for lenge siden og hvor ryddepersonellet burde vært godt i gang med sitt arbeid.

Victor Fodeske, forhandlingslederen for Nigeria, har brukt metaforen om en oversvømmelse for å forklare forskjellen mellom industrilandene og utviklingslandene i klimaendringene. Utviklingslandene bor nede og forteller industrilandene i andre etasjen om den store oversvømmelsen. Industrilandene ber utviklingslandene vente mens de diskuterer problemet der oppe i andre etasje.

Dette er et klart bilde på hva som har vært situasjonen i København denne uken. De fattige landene sitter dag ut og dag inn og venter på en redning som ikke ser ut til å komme i 2009. Så vil nok noen påstå at det i dette huset var en gjeng som hadde tatt steget opp i trappen, og at det var grunnlaget for problemet, og i den trappen sto India, Kina, Brasil og Sør-Afrika. Ikke en stillehavsnasjon som Tuvalu eller et fattig land som Nigeria. Det var de som sto øverst på ranglisten i G 77 som hadde kommet seg opp i trappen uten å helt ville innrømme det.

For de aller fleste er det klart at de fattige landene i dag skal få oppleve den utviklingen som industrilandene har vært gjennom og at det ikke er de som skal betale for det kalaset vi som bor i rike land har holdt på en stund. Dette krever at vi må ha en utslippslipsavtale som gir rom for det. Men skal land som India, Brasil, Kina og Sør-Afrika slippe unna noen høyere forventninger? Nei, jeg mener ingen skal slippe unna, men det krever en massiv overføring av teknologi og klimabistand fra industrilandene. Vi trenger mer vilje og tillit enn vi har vært vitne til de siste ukene.

Vi får ikke en ny juridisk bindene avtale denne uken, og da håper jeg at det heller ikke blir en løs politisk avtale. Nå forventer jeg at verdens ledere klarer å samle seg om en felles forståelse i løpet av den kommende helgen på hvor langt de har kommet. For vi er, beklageligvis, mer enn nok klar over hvor vi skal.

Reklamer