Stopp Datalagringsdirektivet, organisasjonen som skal lede kampen mot datalagringsdirektivet i Norge, ble nylig stiftet. Dette er en bred allianse som tar fatt på jobben med å hindre at Norge får enda en lov som setter til sides personvernet for å la effektiviteten og frykten styre.

Et farget landskap
Oppslutningen mot datalagringsdirektivet streker seg fra Rødt til Frp, den forener bevegelsene for og mot EU og en rekke organisasjoner. En historisk bred allianse i det politiske landskapet har begitt seg ut på en lang og krevende ferd preget av store utfordringer: Høyre og Arbeiderpartiet.

Sosialister, konservative og liberalere vil alltid bruke tid på å forklare hvorfor akkurat den respektive ideologi naturlig har falt ned på et nei til datalagringsdirektivet. Men løsningen på å vinne kampen er ikke å sette i gang konkurranse mellom meningsfellene, men å få frem de beste argumentene som skal gjøre oss større og sikre oss gjennomslag. Det kan være en utfordring for politikere, men det er det ansvaret alle som støtter Stopp Datalagringsdirektivet har tatt på seg.

En grunnleggende menneskerettighet
Det kan ikke være med forundring at en representanter fra Rødt til Frp kan se på hverandre å innse at de er enige. Det er som regel stor enighet om saker som er nedfelt i Verdenserklæringen om Menneskerettigheter og den Europeiske Menneskerettighetserklæringen.

For det er her samfunnet møtes i saken om datalagringsdirektivet. Dette handler om retten til at verken det offentlige eller private skal blande seg inn folks privatliv. Det er her også politikere fra Ap, KrF og Høyre må møte hverandre; i forhold til norske borgeres grunnleggende menneskerettigheter. Ikke hvorvidt man skal slå seg sammen med sosialister eller liberalister. Det blir en avsporing.

Hvorfor?
Dette er en levende debatt full av motargumenter over hele Europa. Partier og regjeringer har gått i mot direktivet på tross av at konsekvensene har vært usikre. Det bør også ja – partiene Høyre og Ap ta med seg. Vår tilgang til det indre markede er veldig viktig, men dette handler om den grunnleggende retten til et privatliv. Det har andre europeere utfordret og det kan også vi gjøre.

Tyskland er et av landene som har satt ut i live direktivet og evaluert det. Evalueringen viser at tiltaket som datalagringsdirektivet vil få svært marginale følger for oppklaringsprosenten av kriminalitet. Det kom frem at trafikkdata ville føre til en økning i oppklaring på mellom 0,002 og 0,006 prosent.

Skal vi gå inn i historiebøkene som de som var villige til å ofre personvernet uten å klart og tydelig se hvorfor, men med en tindrende klar forståelse av hvilke grenser som flyttes og hvilket samfunn som utvikles. Overvåkningssamfunnet!

Ap har på sett og vis tatt sitt standpunkt i regjeringserklæringen, men der holdes også døren åpen for at det er de gode argumenter som skal vinne. Så selv om Jens Stoltenberg, Helga Pedersen og Knut Storberget har startet fanklubb for direktivet må det være mulig for andre representanter fra Ap å se på motargumentene.

Alle stortingsrepresentanter bør stille seg spørsmålene: hvorfor skal deres kontakt med velgerne deres bli lagret, hvorfor skal samtaler mellom en journalist og intervjuobjekt lagres, hvorfor skal kontakten mellom en advokat og klienten lagre? Dette er essensen i konsekvensene, og helt uhørt at skal finne sted i et liberalt demokrati.