På afghansk jord

Jeg har den siste uken vært med Forsvaret til Afghanistan sammen med de andre lederne for ungdomspartiene. Nå sitter jeg med mange tanker i hode, inntrykk fra turen og spørsmål om hva som er løsningen på en slik sammensatt og komplisert problemstilling som utvikling av Afghanistan er hva som har okkupert hodet mitt nå.

Mest underlig er det nå å tenke tilbake på hva som i stor grad har preget norsk debatt om Afghanistan: ut eller inn med norske styrker. I dag er det dette punktet jeg har det klareste svaret på; norsk tilstedeværelse i Afghanistan kan ikke fortsette å være en del av en innenriks debatt hvert fjerde år! Dette er en tilstedeværelse Norge har forpliktet seg til i 20 år til.

Men tilbake til Afghanistan. Turen ga et vannvittig innblikk i hvor kompleks et internasjonalt oppdrag er og hvor mange oppgaver det innebærer. Våre styrker er en del av ISAF- International Security Assistance Force. Dette innebærer ikke at vi sender soldater ned til Afghanistan som løper rundt som ramboer, men at norske soldater er med på å assisterer sikkerhet. Dette gjør vi i hovedsak i Faryab – provinsen.

Det var utrolig interessant å møte soldater for å høre deres erfaringer og inntrykk. De var opptatt av at debattene som gikk i Norge var debatter de ikke kjente seg igjen i, og de var opptatt av utfordringene knyttet til skille mellom militær og humanitær innstas. Det er ikke like enkelt når du har lyst til å gi noen som fryser et teppe, og så må du bare gå videre uten å bry deg fordi du er militær. Medmenneskelighet er noe som ikke forsvinner fordi det kommer en uniform på.

Å være i Afghanistan på kvinnedagen var en av de sidene ved besøket som traff meg mest. I Norge kan jeg tenke med at noen av parolene i togene sa noe som: ”norske styrker ut av Afghanistan”, og der sto jeg i et land hvor millioner av jenter har fått tilgang på skole etter at sikkerhetsstyrkene kom inn, et land hvor det dør en kvinne hvert 30 min på grunn av helseproblemer eller mangel på sikkerhet, og et land hvor forventet levealder for kvinner er lavere enn for menn. Og det er kun to land i verden hvor det er tilfellet: Afghanistan og Nepal. Dette er problemstillinger som krever oppmerksomhet på den internasjonale kvinnedagen. Dette er saker, som så mye annet i Afghanistan, som ikke har en militær løsning, men hvor løsningen heller ikke er å fjerne sikkerheten for millioner av mennesker.

Afghanistan er et land med tradisjoner for stor selvstyret i provinser, og hvor det ikke er en nasjonalfølelse. Dette gjøre utfordringene til Karzais regjering enorme, og utfordringen for Kai Eide og UNAMA desto mer kompliserte.

Som jeg alt har skrevet har nok turen ført til flere spørsmål enn svar. Hva tror du er en del av løsningen i Afghanistan?