I dag har jeg fått høre en utrolig historie om en gutt som kom til Norge som 15 – åring uten å få opphold. Han er kurder fra Irak uten familie. Når han kommer seg til Norge møter han påstanden om at han ljuger om alderen sin. Nå har han vært her i 5 år, fått seg kjæreste og tilbud om jobb. Hva gjør man når man ikke har familie i hjemlandet, har papirer på at det er rett alder og får trusler fra hjemlandet? Han kan ikke gjøre noe så lenge han ikke har opphold og personnummer. Han er overlatt til et liv uten innhold, men kun gå å vente på om saken endrer seg. Han kan ikke gå på skole eller ta seg en jobb som de fleste ønsker å fylle hverdagen med. Han er satt til å vente selv om papirene viser at han snakker sant.

Norsk asylpraksis er en utmattende øvelse som kjører psyken til bunnen. Over tid vil det være mange som venter på svar ulovlig i Norge. I løpet av den tiden har man skaffet seg et liv her og en tilhørighet. Hva gjør man da? Dette handler ikke lengre kun om hvilken alder han hadde når han kom til Norge, men at han nå har funnet kjærligheten han ikke vil forlate.