Brannpåstifting er oppførsel som ikke kan aksepteres, men at Lier ventemottak har mange beboere som er veldig frustrerte er ingen nyhet. På et tidspunkt ville denne frustrasjonen skape overskrifter. For det er ikke første gang noe dramatisk skjer ved ventemottaket.

Det har vært sultestreik en rekke ganger og flere med ustabil psyke har bodd der uten å få oppfølgingen som forventes. Selv har jeg vært på flere besøk ved mottaket, og møtt frustrerte sjeler som lurer på hva morgendagen venter av svar. Det kan være svar på bønner om en ny start, at opplysninger kommer på plass eller at myndighetene skal endre innstilling til ureturnerbare.

Så; hva gjør man med alle de ureturnerbare som ikke begikk den kriminelle handlingen? De sitter fortsatt ved mottak uten en avklart fremtid. De er ressurser som blir brutt ned av en umenneskelig politikk.

Alle andre situasjoner hvor, i hovedsak, unge menn endre opp med å bli plassert under uverdige forhold for å stirre i veggen fra morgen til kveld vil man reagere med tiltak. Ved ventemottakene reagerer justisministeren ved å stramme inn på forholdene og varsler det som enda verre er – internering.

Dette er nettopp det som flere, og nå til slutt en forskningsrapport fra NTNU, har pekt på som destruktivt – en tilværelse uten mål og mening. Du gjør ikke mennesker motivert for å starte et nytt liv ved å bryte de ned, verken fysisk eller psykisk.

Hva vil skje hvis du endrer hverdagen til å ikke vite hva som skjer i morgen, du bor tett sammen med ukjent du ikke har noe til felles med, du har verken jobb eller penger til å drive videre med interesser, du spiser lite og dårlig mat, du har opplevelser med deg fra tidligere livet som sammen med livet nå ikke er bra for psyken? Slik kan jeg fortsette å remse opp sider av en hverdag ingen ønsker seg.

Dette er og blir flere ureturnerbare som har bodd mange år på mottaket og ikke får et annet liv. Er det ikke bedre å se på mulighetene for at de kan gjøre noe i hverdagen som gir verdiskapning og verdighet?

Det er på tide å se på sider av asylpolitikk som i dag ikke virker. Regjeringen kan skrike seg både røde, gule og blå at de skal intensivere tilbakesendingen, men det er ikke mulig å trylle frem papirer de til nå ikke har klart å få på plass. Det er naivt å tro at dette plutselig skal endre seg nå. Det hadde tatt seg bedre ut med litt ærlighet om at vi trenger nytenkning.

Det er tragisk å tenke på at det var en brann som skulle til for å gi noen av beboerne svar på hva de skal i morgen, men problemet er der fortsatt for de som ikke valgte en kriminelle handling  – de har ingen svar på hva som venter de i morgen.

Hva mener du er løsningen for ureturnerbare?

De siste dagene er vi igjen blitt vitner til grusomheter som ikke har noen grenser. Søndag kunne vi se tv- sendinger av palestinere som ventet på en flåte med humanitært utstyr, men mandag morgen var tv-ruta fylt med en uoversiktlige sendinger av et overgrep i internasjonalt farvann.

Det er brutalt å se at en flåtes intensjoner om humanitær hjelp ender opp som et blodbad. Det gjør en forbanna og det er lett å forstå at dette vekker sinne og frustrasjon.

Jeg var selv tilstede på markeringen foran den israelske ambassaden mandag sammen med utrolig mange andre som opplevde dette som den komplette urettferdighet. Det var heldigvis en markering som fikk frem frustrasjonen og håpløsheten i det som har skjedd uten å ende opp som en voldelig demonstrasjon.

Jeg kan være enig i mye av det som sies om den undertrykkingen den palestinske befolkningen hver dag er utsatt for, men sliter når det kommer til de virkemidler det blir ropt etter fra statsråd Kristin Halvorsen og venstresiden i norsk politikk: boikott!

For meg er det helt ubegripelig at mennesker som med hele sitt hjerte er engasjert på vegne av en befolkning  som blir undertrykt – på grunn av en blokade – skriker etter at andre skal utsettes for virkemidler jeg mener er opp samme gate! Hvorfor møte en blokade med boikott? For meg fremstår dette som helt vilt.

Kampen for grunnleggende menneskerettigheter har bare blitt viktigere denne uken. Det har også behovet for at politikere ikke griper etter virkemidler som kan gi utløp for vårt sinne, men som rammer en befolkning urettferdig. Når politikere tar til orde for å svare en blokade med en ny «blokade» blir det nok et eksempel på at grusomhet ikke kjenner noen grenser.

For meg er det forslag som sluttbrukererkæring i NATO, som Venstre-leder Trine Skei Grande har tatt til ordet for, fortsatt økt press i internasjoanle fora og at Egypt åpner grensa til Gazastripa som kan være grep i riktig retning.

Hva mener du er riktige virkemidler å ta i bruk internasjonalt?

Bilder fra demo i Oslo:

Unge Venstre ønsker å erstatte dagens faste religiøse helligdager med en røddagskonto, slik at alle har like muligheter til å ta fri på høytidsdager innenfor sin religion. I et multireligiøst samfunn tilhører faste helligdager en svunnen tid.

I dag følger Norge den kristne kalenderen og har gjort kristne helligdager til offentlige fridager, mens andre religioners helligdager regnes som vanlige arbeidsdag. I et flerreligiøst samfunn vil ulike mennesker ha ulike oppfatninger om hvilke dager som er hellige. Påsken er for enkelte i Norge en veldig viktig høytid, men for andre fridager hvor hytta og familie står sentralt.

Det er gammeldags at offentlige fridager skal følge en bestemt religion. Som en naturlig del av skille mellom stat og kirke, og en utvikling mot et mer flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, bør man innføre en røddagskonto som hver enkelt disponerer selv.

Unge Venstre vil ha samme regler for alle religiøse helligdager. Når en person har definert overfor sin arbeidsgiver sine røde dager, skal de samme reglene gjelde for disse dagene som de reglene som i dag gjelder for helligdager. Det betyr blant annet overtidsbetaling dersom arbeidsgiver likevel pålegger deg å arbeide denne dagen.

Unge Venstre har levert inn uttalelse til Venstres landsmøte den 16.-18. April om røddagskonto. Hva synes du om forslaget?

Forslag til uttalelse fra Unge Venstre:

«Innfør røddagskonto!

I et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn vil ulike mennesker ha ulike oppfatninger om hvilke dager som er hellige. Likevel er røde dager i Norge fastlagt ut fra én kultur og én religion sitt syn. Venstre vil innføre en nøytral ordning med en egen røddagskonto, slik at alle kan delta fullt og fritt på de helligdager de måtte ønske å markere.

Venstres landsmøte mener at det må være opp til den enkelte arbeidstager å disponere sin røddagskonto fritt. Når man på forhånd har klargjort overfor arbeidsgiver hvilke helligdager man ønsker å markere, skal de samme reglene gjelde for disse dagene som de reglene man i dag har fastsatt for å regulere røde dager i kalenderen. Arbeidsgiver må likevel ha mulighet til å pålegge ansatte å ta ut ferie på dager som en vesentlig del av arbeidsstokken har definert som røddag.

En ordning med røddagskonto vil være en viktig styrking av Norge som et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, og vil i tillegg være en kjærkommen ordning for mange familier som ønsker å markere helligdager sammen. I så måte vil ordningen bidra til å øke toleransen, styrke familielivet og fremme religionsfriheten i Norge».

De siste ukene har det endelig blitt rettet søkelys på norske selskaper som operere i okkuperte Vest-Sahara. Det er og blir helt uhørt at norske rederier deltar i den marokkanske okkupasjonen av Vest-Sahara.

Det siste nå er at STV har, gjennom sitt dokumentarprogram: Uppdrag granskning, fått frem hva som ligger bak omega-3 –kapslene som selges på det nordiske markede. Det har kommet frem at norske selskaper frakter fiskeolje, som kommer fra fisk fra kysten av Vest-Sahara og er malt opp i Layonne. I dokumentaren er det også et intervju med UV-venn Rabab.

Handel med naturressurser fra Vest-Sahara strider mot internasjonal lov og utenriksdepartementet har frarådet denne typen handel, men det velger tydeligvis de norske selskaper å se forbi. Det er derfor både sterkt kritikkverdig, men også skuffende, at norske selskaper fortsetter med dette til tross for UDs anbefalinger og tidligere oppmerksomhet rundt saken.

Vest-Sahara er et omstridt landområde ved nordvestkysten av Afrika, og størstedelen av landet har vært okkupert av Marokko siden 1975. I dag bor et flertallet av befolkningen i flyktningleirer. De norske selskapene bidrar til å legitimerer marokkanske myndigheters okkupasjon.

Denne håndteringen av råvarene langs Vest-Saharas kyst er et systematisk overgrep på rettighetene til det sahrawiske folket. Jeg forventer at norske selskaper tar et større samfunnsansvar og ikke fortsetter med å gå i mot internasjonal lov i det okkuperte område som de gjør i dag.

Sjekk også ut mitt oppslag på NRK Sørlandet radio her.

I dag har jeg vært på landsmøtet til Europeisk Ungdom for å hilse de fra Unge Venstre. Europeisk Ungdom er en flott organisasjon som samler ungdom fra de fleste politiske leirer i Norge i kampen for et norsk medlemskap i EU og en aktiv EU-debatt i Norge. De gjør en veldig godt jobb!

Her er min hilsen til Europeisk Ungdoms LM:

Hadde ikke EU eksistert i dag ville vi ha funnet det opp sa Erik Solheim og fikk prisen for årets europeer av dere. Det Erik Solheim sier er det sentrale i hvorfor vi er samlet i kampen for et felles Europa og et norsk medlemskap. Og han sier det så enkelt, men samtidig tydeligvis så ubegripelig vanskelig å forstå for folk.

Det er soleklart at hvis vi ikke hadde hatt EU i dag ville noen tatt til ordet for det. På samme måte som flere og flere regioner i verden jobber etter Europisk modell for å finne løsninger sammen, men ikke minst blir tvungen til å søke sammen for å finne løsninger på konflikter og globaliseringen.

I dag er det slik at skal man delta på handelsmarkede, i internasjonal politikk eller skape trygghet er samarbeid og fellesarenaer helt grunnleggende, men ikke minst hvis man skal løse mange av vår tids utfordringer og gi like muligheter til folk uansett hvor de er født må vi strekke oss etter at politikken skal følger etter økonomien og teknologien over landegrenser.

Alt det kjipe jeg kan mene om Norge kan jeg som regel også si om EU; for store landbrukssubsidier, for lite åpenhet, ikke nok hensyn til personvernet og detaljstyring av folks liv.

Dette er sentrale ting for en liberaler og på godt å vondt et eksempel på at det drives politikk i EU, bare at den drives av for mange sosialister, sosialdemokrater og konservative. Akkurat som på Stortinget.

Men det er også så mange gode ting å si om EU; bevegelsesfrihet, muligheten til å studere og jobbe der man vil, like konkurransevilkår for næringslivet og opplevelse av kultur for å nevne noe. Og ikke minst et mer og mer demokratisk system som sikrer folkevalgte avgjørelser på et nytt nivå. EU sprenger grenser.

Vi er europeere. Eller som gen.seken min Boye Bjerkholt sier: Europe is a state of mind. Hadde det ikke eksistert hadde vi kjempet for det.

Jeg er overbevist om at ja – kampen kan vinnes og mye av det kommer av den erfaringen vi har fått i Unge Venstre i kampen om å snu Venstre. For ti år siden snudde Unge Venstre fra et klart nei til et klart ja, for 5 år siden overrasket Venstre seg selv med å være delt på midten og for et år siden ble Venstre et ja – parti som ikke er for medlemskap i løpet av denne stortingsperioden.  Det går veldig sakte, men det går tros alt rett vei.

Når vi ser bakover så er EU et av de mest vidunderlige prosjekt som er satt ut i livet og utviklet seg til et samarbeid. Ingen kan ta fra EU å være prosjektet som sikret fred blant parter mange trodde var uforsonlige, et prosjekt som utviklet demokrati på et nytt nivå og en arena hvor land virkelig kunne sette dagsorden for sine kjernesaker, slik Sverige gjorde med likestilling. Men dette kan man også gjenta til det kjedsomlige.

Det er lett å trekke frem sider som demokrati, miljø og likestilling når man skal løfte EU, men det er ikke alltid at en polering av et utstillingsvindu, som på mange måter ikke eksisterer i nordmenns øyne, er det som overbeviser.

For oss kom gjennomslaget ovenfor Venstre når vi evnet å være en kritisk ja – røst. Oppriktig opptatt av å forsvare den gode politikken og gå i mot den dårlige politikken. Vi er kritsikk til EUs fiskeripolitikk i det okkuperte Vest-Sahara, vi omfavnet tjenestedirektivet og gikk i mot datalagringsdirektivet. Dette fordi vi hadde gjort det i Norge også.

Kampen handler om at flere skal føle seg som Europeere og flere skal tenke som Erik Solheim; hadde ikke EU eksistert i dag hadde vi funnet det opp.

Hvordan få frem det som er positivt og det som er negativt i EU? Det er ikke slik at en myndighet som rommer flere hundretalls millioner av mennesker lager lover og kommer med utspill som alle vil  like.

Bare tenk på hva regjeringen og stortingsrepresentanter sier til en hver tid som man er uenig i her i Norge. Dette handler om å få frem den politiske debatten og hvor man vil. Noen ganger må vi akseptere forskjellige politiske ståsteder, og andre ganger handler dette om generasjonsspørsmål: som klima og ikke minst personvern.

For meg er personvern en hjertesak. Personvernet er avgjørende for oss som enkeltmennesker og vårt private liv. Frihet under overvåkning eksisterer ikke og overvåkning kjenner heller ingen grenser. Derfor er det vårt ansvar å si tydelig i fra når politikken går lengre enn der vi vil at grensen skal gå. Som med datalagringsdirektivet.

Vi kan ikke lene oss tilbake og sitte stille når noen utfordrer grunnleggende menneskerettigheter. Men det har heller ikke skjedd. Nei til datalagringsdirektivet er en historisk bred politisk allianse i Norge.

Jeg er stolt leder av den første organisasjonen i Norge som sa nei til DLD, det var før Datatilsynet var på banen. Jeg er også stolt leder av det jeg mener er det mest EU- entusiastiske partiene i Norge som hele tiden jobber med en bevist politikk i forhold til det EU vi mener betyr noe for folk.

Vi har en oppgave: snu folks mening om EU i Norge. Det handler om å være til stede i debatten og løfte debatter hele tiden. Ikke kun om å drive informasjonskampanjer.

Unge Venstre vil fortsette å være deres allierte i kampen for et norsk medlemskap i EU, få opp debatten i Norge og få frem at EU ikke lenger kun er en samling land, men en politisk arena. En viktig politisk arena hvor vi vil være med.

Lykke til vider med landsmøte!

I løpet av de siste månedene har det vært arrangert interessante seminar i Oslo om grunnverdiene i narkotikapolitikken. Spørsmålet som har gått igjen er hvor vidt dagens politikk stemme roverens med måten vi ser på rus, rusrelaterte problemer og rusavhengige. Leger, professorer, tidligere høyesterettsdommer Kjetil Lund, en prest og en rekke andre har sagt nei. Dagens lovverk og samfunnet henger ikke sammen.

Nils Christie avslutet gårsdagens seminar med å glede seg over at debatten har kommet et steg videre og at vi er nærmere å oppleve at politikerne bruker erfaringene fra andre land.

I dag har jeg et innlegg i VG hvor jeg tar til ordet for at Norge innfører avkriminalisering etter Portugal-modellen. Innlegget er derimot kuttet en del så legger ut en lengre versjon her.

”De manglende resultatene vi sitter med i dag var sikkert ikke intensjonen når det ble innført nulltolleranse for narkotika i Norge, for nærmere et halvt århundre siden, men de er et grunnlag for å se med nye øyne på hva som kan være løsninger i fremtiden.

En rusavhengig blir sett på som en kriminell som endte på skråplanet alt som ung, men bilde er mer nyansert. Det er mange veier inn i et liv hvor rusen styrer hverdagen, og jeg tror det er mange veier ut av rushelvete. Både debatten og stigmatiseringen har endrett seg litt etter at Venstre har kjempet i front, en helseminister torde å tenke høyt og en tidligere rusavhengig ble kåret til Årets Osloborger i 2009, men Norge er ikke kommet langt. Det er fortsatt en smal debatt uten rom for kontroversielle forslag.

Innenfor behandling har Sveits, Tyskland og Danmark prøvd ut, eller satt i gang, utdeling av heroin fra leger. I California er cannabis langt på vei legalisert. I Portugal har de gjennomført avkriminalisering siden 2001. Vi kan ikke sitte å overse de resultater andre land får av å ta andre grep enn oss. Vi må være villige til å lære, men først og fremst vri fokus fra straff til behandling. Vi kan ikke fortsette en krig hvor ingen vinner.

Etter at Portugal avkriminaliserte narkotikabruk i 2001 har de fått gode resultater. Det var redsel for at Portugal skulle bli oversvømt av narkoturisme, men det skjedde ikke. I stede er det nedgang i ungdommer som prøver narkotika, helseforholdene forbedret seg og overdosedødsfallene har gått ned. Jeg mener helt klart at Norge må vurdere å avkriminalisere etter Portugal – modellen.

I Portugal må de som blir tatt med narkotika møte for en nemnd som sørger for oppfølging. Dette vil skifte fokus fra at en bruker er kriminell til å være en pasient, styrke ressursbruken i innenfor helseoppfølging og unngå å fylle opp plass i fengslene med personer med rusproblemer. I dag er hver tredje innsatt tatt med brukerdoser eller små mengder narkotika. Dette er en dårlig ressursbruk.

Når straffelovskommisjonen la frem sitt forslag til ny straffelov i 2002 mente de at brukerdoser måtte avkriminaliseres, men daværende justisminister avviste debatten. Nærmere ti årene senere har ikke nulltoleransen bevist noe mer enn at debatten om andre virkemidler er overmoden. Tidligere høyesterettsdommer Kjetil Lund, professor i sosiologi Willy Pedersen og professor i kriminologi Hedda Giertsen har nylig kritisert dagens system. En kritikk som må debatteres, ikke avvises.

Jeg møter ofte moraliserende og konservative holdninger på dette feltet, men mener at med år etter år uten resultater må vi være åpne for nye virkemidler. Selv når de er radikale. Det vil møte motbør, men det gjorde også forslaget om å dele ut mat til narkomane, sprøyterom, utdeling av rent brukerutstyr og heroin inn i LAR. I dag er noe av dette en realitet. En dag vil også avkriminalisering av narkotikabruk være en realitet”.

Da Apple nylig lanserte iPad var det en god nyhet for de teknologifrelste. Men i den nye dingsen  lå det også noen klare begrensninger for forbrukeren som frustrerer de mest nerdete. Representerer teknologiutviklingen noe utelukkende positivt, eller er det negative sider ved den som man enten må akseptere eller kjempe mot?

Da munkene gikk ut i gatene i Burma i 2007, fantes det ikke noen fri presse som kunne dekke dette. Det var videobloggere og andre som filmet små snutter og la de ut på nett. På den måten kunne ikke verden snu ryggen til det som skjer langt borte. Det skjedde rett foran øynene våre. På grunn av ny teknologi som ikke stoppet ved landegrensene.

I Kina har mange av innbyggerne i det folkerike landet fått kontakt med omverden gjennom internett. Men nettet gir også myndighetene nye verktøy som kan brukes til å kontrollere folket. Det har Google fått merke. Google måtte tåle mye kritikk da de bøyde seg for regimets krav om å filtrere bort ”uønskede” resultater. Nå har  Google selv begynt å stille krav. Kampen mellom teknologiens kontrollmekanisme og vindu til frihet fortsetter.

Fildeling er nok et eksempel på utfordringene vi står ovenfor på grunn av teknologiutviklingen. Skal man få laste ned det man vil, eller skal fildelerne bli fritt vilt? CDen forsvinner og nye løsninger må på plass. Det som har kommet av forslag for å løse situasjonen har til nå vært direkte overgrep på personvernet. Spørsmålet er hva som vinner frem: ny teknologi for å dele eller ny teknologi for å ta fildelere.

Det mangler ikke på andre eksempler på at ny teknologi blir brukt som et argument for innskrenkning av borgeres frihet. Det mest kjente eksemplet er for øyeblikket kampen om hva som skal skje med datalagringsdirektivet. En omfattende overvåkning av personers telefonkontakt, e-postkontakt og når og hvor du sender sms’er. Alt det staten trenger å vite i tilfelle du er en terrorist. Som om vi alle skulle vært terrorister.

I dag omfavnes den nye teknologien som svar på mange spørsmål, men helt klart med svært forskjellige intensjoner. Teknologi forventes å gjøre verden til et bedre sted, der argumentet om det godes intensjon får bort i mot fritt spillerom. Det ser vi i helsespørsmål, i samferdsel og i kommunikasjon. Problemet er at teknologi representerer et tveegget sverd. Den gir fremgang og gir oss uendelige muligheter. På den andre siden står den der som et faremoment som ikke lar seg stoppe.

Etter å ha stått litt for mange timer i kø utenfor klimatoppmøtet – COP 15 –  i København fikk jeg endelig noen dager inne. Der fikk jeg en smakebit på hvor stille forhandlinger med så mange involverte kan stå. Samtidig som det aldri har vært så klart hvor viktig det er å få på plass en klimaavtale og bekjempe klimaendringene må jeg innrømme at det føles som verden aldri har vært så langt fra denne nødvendige enigheten som denne uken.

Enighet om 2 – graders – målet, oppdatering av avgjørende virkemidler og en juridisk bindene avtale har vært pakka mange hadde håpet på skulle komme ut av klimatoppmøtet frem til starten av denne uken. Da ble det klart at det blir vanskeligere enn som så. Det er kanskje ikke så rart, men veldig frustrerende når vi nesten har tatt steget utenfor kanten av stupet. For dette er ikke bare å ta en pause så skjer det ikke noe. Når verdenslederne på slutten av uken tar seg en pause vil klimaendringene fortsette og forverre seg.

Så fortsetter hovedspørsmålet: hvem skal betale for dette kalaset som fortsetter på overtid? Et kalas som burde vært stengt for lenge siden og hvor ryddepersonellet burde vært godt i gang med sitt arbeid.

Victor Fodeske, forhandlingslederen for Nigeria, har brukt metaforen om en oversvømmelse for å forklare forskjellen mellom industrilandene og utviklingslandene i klimaendringene. Utviklingslandene bor nede og forteller industrilandene i andre etasjen om den store oversvømmelsen. Industrilandene ber utviklingslandene vente mens de diskuterer problemet der oppe i andre etasje.

Dette er et klart bilde på hva som har vært situasjonen i København denne uken. De fattige landene sitter dag ut og dag inn og venter på en redning som ikke ser ut til å komme i 2009. Så vil nok noen påstå at det i dette huset var en gjeng som hadde tatt steget opp i trappen, og at det var grunnlaget for problemet, og i den trappen sto India, Kina, Brasil og Sør-Afrika. Ikke en stillehavsnasjon som Tuvalu eller et fattig land som Nigeria. Det var de som sto øverst på ranglisten i G 77 som hadde kommet seg opp i trappen uten å helt ville innrømme det.

For de aller fleste er det klart at de fattige landene i dag skal få oppleve den utviklingen som industrilandene har vært gjennom og at det ikke er de som skal betale for det kalaset vi som bor i rike land har holdt på en stund. Dette krever at vi må ha en utslippslipsavtale som gir rom for det. Men skal land som India, Brasil, Kina og Sør-Afrika slippe unna noen høyere forventninger? Nei, jeg mener ingen skal slippe unna, men det krever en massiv overføring av teknologi og klimabistand fra industrilandene. Vi trenger mer vilje og tillit enn vi har vært vitne til de siste ukene.

Vi får ikke en ny juridisk bindene avtale denne uken, og da håper jeg at det heller ikke blir en løs politisk avtale. Nå forventer jeg at verdens ledere klarer å samle seg om en felles forståelse i løpet av den kommende helgen på hvor langt de har kommet. For vi er, beklageligvis, mer enn nok klar over hvor vi skal.

Kom jeg endelig inn på Bellasenteret i dag. Nå er jeg i gang og har alt opplevd mye de første timene mine på innsiden av COP15.

Dette er et gigantisk område, men allikevel uten kapasitet til å avholde et FN-møte av denne størrelsen. Og dette er det største vi har i Skandinavia. Vi får nok ikke noen nye FN-møter til Skandinavia etter denne erfaringer kan man si.

Første jeg endte opp på var miljø og bistandsorganisasjonenes møte med den norske delegasjonen. Det var interessant å bli satt litt inn i hva som er status i dag. Det var selvsagt preget av bekymring i forhold til situasjonen som er nå uten fremgang, og forventninger til at gruppearbeidenes resultater og statsledernes ankomst skal ta forhandlingene et steg i riktig retning. Nå er en dyp kløft mellom nord og sør.

Var nå på et møte hos Bellona med lansering av et map på Amazonia. Regnskog er stort her på COP15. Bellona hadde invitert Marina Silva, tidligere miljøvernminister fra Brasil, som var svært bekymret for hvordan det går med planene knyttet til skog på COP15.

Hun understreket at det er millioner av mennesker som bor i regnskogen i Brasil. Dette er ikke er bare snakk om at trær er viktig, ikke bare et sted man lever, men et sted som danner grunnlaget for hvordan så mange mennesker ser på verden. Hun snakket om folks identitet. Kampen om en god avtale for regnskogen har mange sider.

Nå blir det snart nytt møte med IFLRY for å høre hvordan vi skal organisere oss resten av uken etter at FN stenger ute tusenvis av representanter fra NGOene som Ingeborg Gjærum har et oppslag om her(sjekk ut hun som står foran i køen og holde på å gå på veggen).

Her er noen bilder fra dagen i dag:

Jeg støtter helhjertet Thor Erik Forsbergs (AP) utspill om å avkriminalisere narkotika i Dagsavisen i dag. Han er en modig mann som går ut med dette forslaget. Erfaring tilsier at han vil bli misforstått mange ganger i løpet av dagen.

Avkriminalisering er et steg i riktig retning. Det er på høy tid at rusavhengige blir behandlet som pasienter som trenger oppfølgning av helsepersonell, og ikke kriminelle som politiet må kaste bak lås og slå. For det er det som er realitetene i Norge. I dag er det flere hundre mennesker som soner hvert år fordi de er tatt med brukerdoser. I følge kriminalstatistikken er det over 600 slitne rusavhengige som soner noen få måneder.

Dette er i hovedsak syke og slitne rusavhengige som trenger å bli møtt med noe annet en innsiden av et fengsel. Når pasientrettighetene ble innført i 2005 var det mange av oss som trodde at situasjonen i 2009 for rusavhengige skulle bli en helt annen. Ikke at vi fortsatt skulle sloss for at det er helsetilbud syke mennesker trenger.

Stoltenbergutvalget har startet sitt arbeid og jeg håper inderlig avkriminalisering av brukerdoser er et av forslagene de vil legge frem når arbeidet er ferdig. Det er ikke vanskelig å se at det kan oppfattes som et kontroversielt forslag, slik det ble når straffelovsutvalget la frem det samme, men jeg tror ikke Thorvald Stoltenberg og co kommer utenom det.

Vi venter i spenning på nok et utvalg som kan skrive historie eller fraskrive seg et historisk ansvar. De kan sikre at den gjennomgående holdningen til rusavhengige er at de er pasienter som trenger hjelp, eller de kan komme tilbake med den moralske pekefinger for å videreføre dagens situasjon. Det siste hadde vært trist.

Mine twitteroppdateringer

oktober 2014
M T O T F L S
« jul    
 12345
6789101112
13141516171819
20212223242526
2728293031  
Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.